(PressFire.no): «Halo» er Xbox. Det var «Halo: Combat Evolved» som gjorde oss interessert i den originale Xbox-en. Det var «Halo 3» som solgte Xbox 360 til massene.
Nå er det «Halo 5: Guardians» som skal redde Xbox One fra den hengemyra den har havnet i bak markedsleder PlayStation 4.
Formstigning
Dette er ikke rent lite å legge på skuldrene til én eneste spillserie. Men nå er heller ikke «Halo» en hvilken som helst serie.
Historien om menneskehetens kolonisering av verdensrommet, og nestenutslettelse i møtet med Covenant, har blitt en av de store klassikerne fra de to forrige konsollgenerasjonene.
Spillene var langt fra perfekte, men i sin tid var de noe av det beste innen førstepersons skytespill. Men med nye tider og et stadig mer kresent publikum er det gjerne på tide at «Halo» fornyer seg, og ikke bare på det visuelle.
Dette gikk halvveis bra i 2012 da de lanserte «Halo 4», hvor vi fikk et økt fokus på historiefortelling og en helt ny alien-rase å kjempe mot.
Men det var også smertelig klart at spillet hadde én fot i fortiden, både teknisk og spillmessig.
Nå har 343 endelig fått leke seg med en ny konsoll, og med det kommer penere grafikk og flerspillerkart som er fire ganger større enn det vi er vant med. Samtidig heves historiefortellinga enda et hakk fra «Halo 4».
En eldgammel trussel våkner
«Halo 5» starter der fireren endte. John-117, også kjent som Master Chief, reiser på stadig nye oppdrag for å takle tapet av den kunstige intelligensen Cortana.
Etter hvert får han og hans lag med spartaner-soldater, Blue Team, nyss i at hun kanskje enda er i live.
De velger så å trosse ordre om å vende hjem for å heller ta opp jakten på henne. Fireteam Osiris blir da sendt ut for å arrestere Master Chief, og hente Blue Team hjem.
I resten av spillet veksler vi mellom perspektivet til Master Chief og Osiris’ leder Jameson Locke.
Underveis i denne katt og mus-leken viser det seg selvfølgelig at ting ikke er så sort-hvitt som vi skulle tro, og en ny eldgammel trussel blir vekket til live – det hadde selvfølgelig ikke vært «Halo» uten at halve galaksen og hele menneskeheten stod på spill.
For å skjønne noe av historien her bør man ha spilt «Halo 1-3» og de mange spin-off-spillene som har kommet, og man må ha spilt «Halo 4».
«Halo 5: Guardians» er spill nummer to den andre trilogien i serien, og selv om det er mye bakhistorie her starter spillet i løpefart og ofrer ikke en kalori på å forklare oss hva som har hendt.
Engasjerende
Det å kunne spille historien fra to protagonisters ståsted, Master Chief og Locke, gir utviklerne mulighet til å fortelle fra ulike steder i universet og bruke forskjellige teknikker.
Dette ligner «Halo 2», hvor vi fikk ta del i historien til Sangheili-soldaten Arbiter parallelt med Master Chiefs eskapader.
Personligheten til Master Chief er fremdeles like hul som Mjolnir-rustningen han bærer, hvor tøffe og innholdsløse enlinjere som «I have a job to do» er det nærmeste vi noensinne får komme innpå personen bak det oransje visiret.
Locke og hans lag er derimot langt mer snakkesalig. Særlig Edward Buck, spilt av Nathan Fillion, kommer ofte med komiske bemerkninger som fremhever den menneskelige siden av spartaner-soldatene.
I det hele får vi servert en langt mer fengslende historie i «Halo 5: Guardians».
Det er fremdeles en «kick ass and chew bubblegum»-affære, men nå med mer engasjerende karakterer og et dramatisk plot.
Små forandringer, men fremdeles «Halo»
I «Halo 3» ble co op-muligheten utvidet til at fire venner kunne gjennomføre kampanjen sammen.
I «Halo 5» er vi alltid fire, men hvis vi spiller alene så fyller heller datastyrte spartanere de andre rollene i laget vårt. Tida som ensom spartaner-ulv er forbi.
Stort sett merkes ikke tilstedeværelsen deres i annet enn at de oppholder en del av fiendehæren til vi får tid til å hanskes med dem selv.
I møte med større og tøffere fiender har vi nå også muligheten til å la laget fungere som kanonføde mens vi finner bedre vinkler å angripe dem fra.
Den største fordelen her er derimot at spartanerne kan gjenopplive hverandre, som i praksis gjør oss tilnærma udødelige. Faller vi om er det bare å trykke på X, så kommer laget løpende for å få oss på bena igjen.
Setter vi mennesker bak spakene blir derimot laget langt mer brukelig, men dessverre er det ikke mulig å spille sammen på samme konsoll lenger. Dette ble ofret på alteret for å sikre en jevn bildeoppdatering, som holder seg stabilt på det som ser ut som 60 bilder per sekund.
Flyt i førersetet
For å få til jevn bildeoppdatering på 60 bilder per sekund, har 343 valgt å gjøre skjermoppløsningen variabel. Dette betyr i praksis at skjermoppløsningen av og til kan synke i takt med hvor kaotisk slagmarken er. Når kulene og laserstrålene hagler, kan ting bli litt grøtete, men det er uansett ikke i slike situasjoner vi stopper for å få med oss utsikten.
Da er det viktigere at ting flyter.
«Halo 5: Guardians» glimter likevel til med noen utrolig pene spillområder og spektakulære utsikter.
Her får vi kjempe oss gjennom fargerike jungler, nydelige ørkenlandskaper og en Covenant-metropol midt ute i et sort og stormfylt hav. Visuelt sett ligger dette helt i grenseland for hva man skulle tro var mulig på Xbox One.
Nytt rakett-triks
Spartanerne har lært seg noen nye triks siden sist. De er nå utstyrt med raketter på ryggen, og med et kjapt knappetrykk skyter vi noen meter i den retningen vi vil.
Med denne kan vi sprette unna kuler eller hoppe over til avsatser som før var umulig å nå.
Samtidig kan vi nå klatre opp på avsatser ved å trykke hoppeknappen en ekstra gang, gjøre ekstra kraftige Spartan-strike-angrep om vi tar løpefart før vi deiser til fienden, eller stupe ned fra oven og servere et skikkelig Ground-pund-angrep på stakkarne under oss.
Våpnene deres har også fått seg en god overhaling, og endelig er det mulig å sikte før vi skyter. Dette vil gjerne føles blasfemisk for de mest hardbarkede spillerne. Men strengt tatt føles det intuitivt og riktig, og gir de fleste våpnene flere bruksområder enn tidligere.
Dette er små forandringer som gir litt ekstra krydder til kampsituasjonene.
Vi ikke er like limt til gulvet som tidligere, og tempoet øker en smule. Men alt føles likevel kjent, og spillet avviker ikke noe særlig fra «Halo»-formelen.
Fire ganger større
Om historiekampanjen er det som drar inn spillerne, er det flerspillerkampene som vil holde oss hekta i månedene og åra som kommer.
«Halo 5» kommer med to flerspillermoduser i tillegg til co op-mulighetene i historiekampanjen, Arena og Warzone.
Arena er en rekke kortere kamper mellom to lag på fire spillere, som møter hverandre i forskjellige spilltyper på forskjellige kart. I noen moduser skal vi drepe et visst antall av motstanderne for å vinne, og i andre må vi okkupere spesielle områder eller stjele motstandernes flagg.
Dette er klassisk «Halo», med høyt tempo og kaotisk moro på små kart.
For de som heller ønsker mer langdryge og taktiske kamper, er Warzone midt i blinken. Her kjemper to lag på 12 spillere mot hverandre på kart som er opp til fire ganger større enn noe vi har spilt i tidligere spill i serien.
Hvert lag starter i en base som de må rydde for enten Covenant eller Promethean-soldater, før de retter blikket mot hverandre. Mellom basene er det tre bygninger som lagene må kjempe om å kontrollere, som da genererer poeng for eieren.
Med jevne mellomrom dukker det også opp mektige Covenant- eller Promethean-fiender som vi må samarbeide om å slå, som gir store bonuser til poengpotten vår.
Etter hvert kan vi låse opp kraftigere våpen og kjøretøy, og innen kampen er over skyter vi på hverandre med bansheer og tanks. Det første laget som når tusen poeng, eller overtar motstandernes hovedbase, vinner.
«Halo» for en ny tid
Det er i det hele tatt lite å utsette på dette spillet utover de begrensningene som stuekonsoller setter på førstepersons skytespill. Selv om konsollene har hatt en rivende utvikling de siste 15 årene, har PC-er enda et overtak når det kommer til spill av denne typen, både når det gjelder grafikk og presise kontroller.
Samtidig får man aldri følelsen av at «Halo 5» egentlig er ment for PC, slik som førstepersons skytespill ofte gir. Spillet er som «Halo»-serien ellers bygget med konsollene i fokus, hvor spillsystemet, spillområder og timingen i seg selv er tilpasset at analogspakene er treigere enn en PC-mus ville vært.
Historiekampanjen er også en storslått opplevelse fra begynnelse til slutt, og flerspillerkampene er intensiv moro som har potensiale til å holde oss underholdt i lang tid framover.
De små tilpasningene som er gjort når det kommer til bevegelighet i kampene hever også «Halo»-opplevelsen, samtidig som det hele føles kjent.
Det har vært en lang og underholdende reise fra det originale «Halo: Combat Evolved», men «Halo 5: Guardians» lever virkelig opp til arven fra forgjengerne. Det er større, bedre og penere, og tar historiefortellingen opp til et nytt nivå. Men det føles fremdeles som et rendyrka «Halo»-spill, bare for nyere tider og et stadig mer kresent publikum.
NB! «Halo 5: Guardians» lanseres tirsdag 27. oktober, til Xbox One.
Skjermbildene du ser i anmeldelsen, har vi tatt selv.
