(PressFire.no): «Guilty Gear Xrd» er et nostalgisk tilbakeblikk på to måter.
For det første er det i bunn og grunn et ganske gammeldags slåssespill, som utspiller seg langs to dimensjoner.
For det andre har det ikke blitt sluppet i Europa før et halvt år etter at det kom ut i Japan og USA, noe som på mange måter bringer assosiasjoner til det harde 80-tallet, da den japanske spillindustrien anså det europeiske markedet som irrelevant – vi var heldig om de litt smalere spillene kom hit i det hele tatt.
Grafisk nybrottsarbeid
«Guilty Gear» serien hadde sin begynnelse på PlayStation i 1998. Det var i den litt uheldige posisjonen at det var et ganske bra 2D-spill som gikk de fleste hus forbi fordi det ble gitt ut i en periode der spill helst skulle være 3D.
Serien fant imidlertid formen i 2000, med «Guilty Gear X» som etter å ha debutert på arkademaskiner i Japan, ble sluppet til Dreamcast og PlayStation 2.
Har fant spillet en kult av 2D-slåssespillfans som hovedsakelig ble dratt inn av spillets anime-estetiske rollegalleri, som gikk andre slåssespill i næringen på basis av at grafikken var tegnet i det som den gang kunne regnes som høy oppløsning.
Andre 2D-slåssespill, som «Street Fighter»-serien til Capcom og «The King of Fighters» fra SNK, hadde for lengst lagt inn årene med tanke på å fornye seg, og opererte fortsatt med resirkulert lavoppløselig pixel-grafikk fra sine glansdager på 90-tallet – noe som på denne tiden enda ikke var blitt retro-kult, men bare var irriterende for folk med litt ordentlige skjermer.
Og det er på mange måter tradisjonen med grafisk nybrottsarbeid som videreføres av «Guilty Gear Xrd».
For mens det definitivt finnes kontemporære slåssespill som også har adoptert en minimalistisk 2D-spillmekanikk, er det ingen andre som er i nærheten av å gjøre det med et så gjennomført visuelt uttrykk som dette spillet.
Puddelrock-ninjaer
For det første har vi et persongalleri med direkte herlig eksentrisk design. Her har vi ting som Bedman, en fyr som permanent bor i en virtuell virkelighet men beveger seg i den virkelige verden ved hjelp av en seng, som han er spikret til og som også er et våpen.
Hovedskurken er ei jente som er kledd i en kappe med tenner som eter folk, og svinger to digre sverd som egentlig håndteres av hver sin lille enøyde demon.
De fleste rollepersonene er visstnok resirkulert fra tidligere kapitler i serien, men de er fortsatt mer rock’n roll enn selv de mest sære slåsskjempene i både «Tekken» og «Street Fighter» til sammen.
Her har vi alt fra konvensjonelle anime-pretty-boys til biljard-dandyer, puddelrock-ninjaer og småjente-pirater.
Men det som virkelig setter kronen på verket er hvor håndtegnet absolutt alt ser ut. Cell-shading av 3D-grafikk er for så vidt ikke noe nytt, men du verden så gjennomført og sømløst det funker i dette spillet. All grafikken er i utgangspunktet laget av polygoner, og det er Unreal Engine som ligger i bunnen, men alt er shadet så overbevisende det ser pinlig nøyaktig håndtegnet ut ned til minste detalj.
Knappemosing holder ikke her
Man blir ikke engang oppmerksom på at spillet er i 3D før man lander et spesielt kraftig angrep, og kameraet dynamisk roterer litt ut av vinkel for å understreke virkningsgraden av treffet, eller følger slåsskjempene tett opp i lufta (med fartsstriper) for å indikere at man har klart å «launche» motstanderen for en «aerial-combo».
Og hvis det her begynner å bli litt domenespesifikt slåssespillspråk, så er det for å understreke at denne typen spill faktisk har behov for egne faguttrykk.
«Guilty Gear Xrd» er nemlig et ganske komplekst spill med relativt høy inngangsterskel. De fleste slåssespill har den egenskapen at man kan komme ganske langt med bare å trykke vilt på en mengde knapper og håpe på det beste.
Det vil ikke funke her.
Jakten på en saftig kombo
I bunn og grunn dreier spillet seg hovedsakelig om å bedømme avstander, og angripe på nøyaktig det rette tidspunktet slik at man treffer med ikke bare ett, men flere angrep etter hverandre.
Man gjør nemlig mer skade når man får til en kombinasjon, enn man ville gjort med summen av hvert individuelle angrep.
Men spillet har i tillegg en mengde systemer designet for at man til enhver tid skal kunne bryte ut av kombinasjoner man allerede har startet eller blitt offer for. Ofte dreier dette seg om en form for stein-saks-papir-interaksjon mellom slag, spark og kast, men det kan også være at man avbryter et angrep man er i ferd med å utføre for å transformere det til et annet angrep underveis.
I tillegg har man spesielle former for angrep og forsvar som koster ressurser å bruke. Dette er ressurser som fylles opp ved at man spiller aggressivt, men som minker når man tar ekstremt defensive «turtle»-posisjoner.
Dette inkluderer ting som «Perfect Defence», som for prisen av god timing og litt ressurser kan avbryte og blokkere ting som vanligvis ikke kan stoppes. Man har også forskjellige varianter av noe som kalles «Roman Cancels», som i hovedsak fungerer som kortvarig tidsmanipulasjon som gir deg muligheten til å strenge sammen angrep som ellers ikke ville fungert godt sammen. I tillegg har man utallige varianter av spesialangrep som gjør kule ting som understøtter et stødig regelsett, men som av og til gjør det mulig å bryte det.
Krevende
Det krever imidlertid en god del innsats å lære seg alle spillets finurligheter, og derfor er det bra at spillet har en opplæringsdel som lærer deg alt du trenger å vite, med humor og glimt i øyet, uten at den noensinne blir obligatorisk tredd ned over ørene på deg.
Dessverre er den herlige dybden og kompleksiteten i kampsystemet også spillets største hinder for å appellere til et bredt publikum. Fordi det er såpass krevende å komme inn i, er det vanskelig å finne noen å spille med. Selv kjenner jeg ingen på min egen alder som er villig til å investere store mengder tid for å mestre intrikate spesialangrep i et slåssespill, og det er faktisk ikke så lett å finne motstandere på nettet heller. I hvert fall ikke på de europeiske serverne.
Spillet er dermed noe av det beste innen sin sjanger, men det er en sjanger som er akk så smal.
Men hvis man har tid, gode venner som også har tid, og man liker rock’n roll, anime og frenetisk slåssing i to dimensjoner, er «Guilty Gear Xrd» noe av det mest fantastiske som har skjedd så langt denne konsollgenerasjonen.
PS: Hvis man ikke har PlayStation, men er på jakt etter et lignende spill kan «Skullgirls» fra 2012 også anbefales.
«Guilty Gear Xrd -SIGN-» ble lansert i Europa til PS3 og PS4 i begynnelsen av juni.
