(PressFire.no): Her kommer et primitivt, klossete beist som har gjenoppstått fra en annen tidsalder.
Årets «Godzilla»-spill er sannelig en passende metafor for tittelfiguren. Et stolt, japansk nasjonalsymbol som tidligere i år ble utnevnt til Tokyos offisielle turistambassadør.
Det er en tragisk ironi at Japans fremste popkulturelle ikon var et resultat av atombombingen av Hiroshima og Nagasaki; en konstant påminnelse om arrene som dannet seg på den japanske folkesjelen.
Oppskrifta på noe hundre prosent fantastisk
Vel, får du sitroner kan du like gjerne lage limonade, og blir du utsatt for umenneskelige maktdemonstrasjoner kan du jo like gjerne skape et monster.
Vi kunne ha skrevet mye om den japanske popkulturen som en bearbeidelse av kollektive krigstraumer, men vi er jo tross alt her for å snakke spill.
Siden debuten i 1954 har Godzilla dukket opp i nærmere tretti filmer i variabel kvalitet, og rundt femti dataspill av jevnt over bedriten kvalitet.
Man kunne ha trodd at dette ikoniske fortidsbeistet var som skapt for spill, og for mitt indre øye kan jeg lett forestille meg et Godzilla-spill som er hundre prosent helt fantastisk. Bare tenkt deg: en trofast gjenskapelse av indre Tokyo, «Grand Theft Auto»-style. En åpen verden der man som Godzilla kan mose ned bygninger i troverdig detalj, trampe på kjøretøy, rasere kjente minnesmerker og skremme vettet av hjelpeløse innbyggere – mens det japanske militæret gjør sitt beste for å stoppe deg med alt de har av våpen.
Fra tid til annen blir herjingen avløst av kjente og kjære monstre fra filmhistorien, som utfordrer deg i filmatiske bosskamper. Et kobbel med legendariske beist, som alle er utstyrt med sine unike ferdigheter og «finishing moves». Legg til en lokal flerspiller der man kan kjempe mot venner som valgfrie monstre, med Tokyo som destruktivt bakteppe.
Inkluder en robust historiekampanje som gjenskaper høydepunkter fra filmserien, og resultatet kunne ha blitt helt spektakulært, spør du meg.
Det motsatte av fantastisk
Etterpå kan du tenke på det stikk motsatte av dette drømmespillet noen minutter, og resultatet er mer eller mindre «Godzilla: The Game».
En stusselig fiasko laget på skamløs sparebluss.
Her har Namco Bandai fått den ærefulle oppgaven med å lage spill om og med Japans fremste nasjonalsymbol. Ikke bare et Godzilla-spill i mengden, men selve spillet. «The Game». Og så har de investert omtrent de samme ressursene som man spytter inn i et middels mobilspill.
Det er sannelig lenge siden vi har sett en konsollutgivelse som er så teknisk klossete, så foreldet og så primitivt.
Muligens et deprimerende manifest om japanske spillbransjens stadig større problemer med å holde tritt med konsollutviklingen, og en forstemmende statusrapport fra en bransje i krisemodus.
Det er ikke i seg selv fatalt at «Godzilla: The Game» ser ut som et oppskalert PS2-spill: og for å understreke dette legger aktoratet frem bevis nummer én: «Shadow of the Colossus».
Ser ut som et PS2-spill
Det er imidlertid umulig å unnskylde at «Godzilla» ser ut som et skikkelig lusent PS2-spill, med grafikk og gameplay som ville ha vært grådig primitivt selv for ti år siden.
Historiekampanjen «Destruction» består av små, inngjerdede områder der Godzilla skal ødelegge et antall energigeneratorer, sånn at han kan vokse seg større.
Man bør også rasere alle bygninger: for det meste latterlig primitive klosser som raser sammen som Lego-hus etter at Godzilla har veivet loffene sine mot dem et par ganger.
I bakgrunnen prøver tanks, bombefly og kampskip å angripe, men de er bare plagsomme mygg. Etter en liten stund dukker som regel en av Godzillas klassiske motstandere fra filmene opp for litt slåssing. Et bra utvalg av kjente krabater: fra Mothra og Ghidorah til Gigan og Mechagodzilla (men ikke Mecha-Streisand, dessverre).
Atomånde
Disse monstrene er trofast designet i stil med de gamle filmene, men så stivt og livløst animert at man aldri får følelsen at dette er virkelige kamper. Bare stive figurer som klossete dulter bort i hverandre noen minutter, som plastleker styrt av et lite barn.
Kampsystemet er simpelt: et svakere stormangrep, slappe slag med armer og hale – samt det mest effektive alternativet: Godzillas atomånde. Radioaktivt prosjektiloppkast som bare kan brukes når energimåleren er fylt opp.
Godzilla kan også blokkere angrep med sine patenterte brøl, men timingen er så upresis at det bare funker toppen halvparten av tiden.
Ja, Godzilla er akkurat så smidig å styre som du frykter: han beveger seg som en stridsvogn pakket inn i en pappeske, plassert i en handlevogn. Uten hjul. I gjørme.
Greit nok; Godzilla er et beist på rundt hundre meter, som veier rundt åtti tonn. Ingen forventer at dette udyrets skal være en grasiøs ballettdanser som suser raskt avgårde, men kontrollsystemet føles mer som et resultat av lusent design enn et forsøk på å være trofast mot filmseriens ånd.
Målløs vasing
De fleste nivåer har fire tilfeldige områder der kamerafolk skal filme Godzilla noen sekunder for «reasearch», mens man står musestille og trykker inn høyre stikke.
Disse områdene kan være et traurig pliktløp å finne i litt større nivåer; så belag deg på å vase målløs rundt i områdene helt til det lille kamera-ikonet dukker opp.
Hvis du ikke får en fullføringsprosent på hundre prosent i hvert eneste område, vil spillet plutselig slutte med en «fortsettelse følger…» etter rundt tre kvarter. Så er det bare å starte på nytt, og gjøre det samme igjen – mens du hører replikker som «Godzilla… can we ever stop him?» for hundrede gang, uttalt med en innlevelse som er første «Resident Evil» verdig.
Alle personene vi møter i spillet er avbildet med statiske tegninger. Kvalitet, virkelig.
For å forsikre at «Godzilla: The Game» får litt lengre levetid har noen av nivåene dessuten en stram tidsfrist, som gjør det beint umulig å fullføre alt i tide uten overmenneskelig flaks. Så da er det bare å starte på nytt, og gjøre akkurat det samme nok en gang. Sånn kan du fint holde på en stund før du klarer å åpne slutten, med mindre du bare blir drit lei etter den første timen, og finner på noe helt annet. Heller det, tror jeg.
Online på PS4
Disse nivåene deler seg etter hvert opp i forskjellige trær, og man velger selv hvilke av dem man ønsker å følge.
Så i rettferdighetens navn er det litt variasjon her, men forskjellene er mest et spørsmål om vanskelighetsgrad, og hvilke monstre som dukker opp.
Spillet har noen ekstra moduser: i «King of Monsters» kjemper man mot klassiske Kaiju-beist i seks nivåer med økende vanskelighetsgrad.
Unikt for PlayStation 4-utgaven er en online flerspillermodus der opptil tre deltagere kan fighte mot hverandre som valgfrie monstre, men av en eller annen grunn er ingen lokal flerspiller inkludert. Alt dette understreker uansett bare hvor frustrerende klønete og strevsomt kampsystemet er.
Bonusmateriale
Man må grave temmelig dypt for å finne noe positivt å si her, men Namco Bandai prøver i alle fall å appellere til den hardbarkede Godzilla-fansen. Det er mye ekstrastoff å låse opp her: en masse evner og oppgraderinger. En horde monstre, som deretter kan stilles ut i «Diorama»-modusen – der man møysommelig setter sammen statiske tablåer av spillets udyr i kamp. Her kan man sløse bort mye tid på pusling og fikling, hvis det frister.
Spillet kommer også utstyrt med et innholdsrikt oppslagsverk om de klassiske udyrene Godzilla fighter med, men du kan fortsatt finne mye mer info om dem på Wikipedia.
Hvis du sjenerøst velger å se på dette som en enkel arkade-opplevelse i «Rampage»-stil er det i teorien mulig å ha det litt gøy en halvtimes tid her; men å selge «Godzilla: The Game» som et fullprisspill er direkte frekt.
Hvis Godzilla virkelig er monstrenes offisielle konge, så er dette en majestetsfornærmelse.
NB! «Godzilla: The Game» er lansert til PlayStation 3 og PlayStation 4 (testet).
