(PressFire.no): Irske David O'Rielly tøyer grensa langt utover hva som hører hjemme under konvensjonelle definisjoner av hva et spill kan være.
Den simplistiske formen på fjellsimulatoren «Mountain» fra 2014, og nå på «Everything» – en alt-og-evigheten-simulator – stiller i sine første, andre og femte timer spørsmål om det i det hele tatt finnes en grunn til at man skulle finne på å spille dem, eller noe annet spill, livet inkludert.
Det som imidlertid skiller «Everything» fra forgjengeren er det utførlige forsøket på å besvare spørsmålet, med en formulering som oppsummeres i tittelen: alt, eller alle ting.
«The world is Play»
Vi snakker altså her om en leken, men ektefølt tilnærming til virkeligheten i sin helhet, på mikro- og makronivå.
Det er vanskelig å si om «Everything» er en interaktiv, illustrert filosofiforelesning, eller om det er en åpen verden – der man kan være (bevege seg eller stå stille), synge (sosialisere) og danse (lage barn) i skikkelsen av alt som er i verden, fra trafikklys til bisonokser og klapperslanger, til sandkorn, til hele kontinenter, planeter og galakser, til karbonatomer og DNA-molekyler og ti-dimensjonale geometriske slenger og alt derimellom – illustrert av en rekke filosofiforelesninger.
Fortellerstemmen i «Everything» er opptak av Alan Wilson Watts; den østlig inspirerte filosofiens svar på David Attenborough, virksom og populær på slutten av 60-tallet.
Watts har æren for å ha popularisert østlig filosofi for et vestlig, sekulært publikum, inspirert av flere av de store og små verdensreligionene, men først og fremst buddhismen. Han var en foregangsfigur og en inspirasjonskilde for datidens beatpoeter og andre forfattere, hvis tankesett i dag gjennomsyrer store deler av populærkulturen, men med en svunnen slagkraft O'Rielly ser ut til å ville gjenopprette.
«Everything» er en poetisk insisterende øvelse i å se virkeligheten, eller «a rather shabby reflection of it», fra flest mulig synsvinkler, med et kommentarspor som forkynner egodød, evighet og uendelighet. Vi er The Big Bang, som en pågående prosess, heller enn et fremmedgjort resultat av det. Alt og alle i universet er ett, og forestillingen om rommet og tiden som adskiller oss er et abstrakt konsept som har oppstått i friksjonen mellom verden og vårt begrensede sanseapparat, på samme måte som hvert enkelt molekyl i èn ofte oversett og fremmedgjort lårhals umulig kan ha en forestilling om å utgjøre èn lårhals, fremmedgjort og oversett eller ikke. På ett punkt, senere i spillet (SPOILER), kan man også være selve lårhalsen.
Det Gode Liv
«Everything» er uten tvil et radikalt eksempel på et spill som kan virke uutholdelig treigt, simpelt og meningsløst i starten, men som før eller senere ikke bare underholder, men vekker vaskeekte, tårevåt gledesgråt dersom man villig lar seg innkapsle i dets utlegninger.
Watts filosofi virker umiddelbart universelt orientert, men retter seg, så snart den har fått etablert sine grunnleggende kjernepunkter, inn mot oss, tilhøreren, spilleren, for å gjøre seg relevant for vår verdensanskuelse og daglige livsførsel.
Jeg veit ikke når – kanskje i en tid jeg tilbringer som heliumatom i magen på ei fjellgeit i snøen, eller mens jeg er et ørkenkontinent, flytende rundt i havet, hvor jeg tilter kamera under vann og ser den enorme, romlende landmassen jeg egentlig består av – det er at jeg lever meg inn i samspillet mellom Watts og den simulerte illustrasjonen.
Watts er plutselig ikke bare forståelig, men fullstendig avvæpnende, og utsletter absolutt all angst, eksistensiell eller annen. Samtidig er «Everything» mer, mye mer enn en pseudointellektuell selvhjelpsbok; det er et framifrå innlegg i et utall evig pågående diskusjoner om hva som er sant, om hva som er virkelig og hva som er abstraksjon og illusjon, om hvilke ord vi kan tillate oss å bruke for å diskutere disse tingene, om hva slags medium som skal kunne fasilitere ordene, og hvilken form mediet skal ha.
I tilligg til å være et fiffig kunstfilosofisk uttrykk gir spillet meg en urokkelig tro på at livet og universet konstituerer selve muligheten for at jeg kan ha det godt; ikke fordi jeg er laget av stjernestøv, men ved de fargerike, musikalske illustrasjonene av hva dette medfølger gir inntrykk av hvordan tingene henger sammen.
Watts' svermeriske hippieprat er romantiserende og insisterende, men samtidig sammenhengende i hvordan jeg kan forstå av astronomien og andre realfaglige vitenskapers funn, og setter disse i et positivistisk, livsbejaende lys.
Etter en liten betenkning er det klart at «Everything» er det gledeligste og viktigste jeg har opplevd i noen utgivelse på konsoll eller pc, noensinne. Det er et «spill» som ikke har alt; ingen særlig dypsindig humor eller en engasjerende historie, ingen særlige mål, annet enn de altomfattende tankene det vekker, og absolutt ingen rollespillelementer eller kompliserte, synergiske systemer. Likevel er «Everything» alt – eller et simplistisk, men nydelig bilde av det.
«Everything» er ute til PlayStation 4 (testet), pc og mac.
