Kommentar: Det er ingen lett oppgave Sony har foran seg når de i dag slipper løs sin PlayStation Vita.
Lanseringen skjer til dystre toner av forståsegpåere som raller om en varslet død for den håndholdte spillmaskinen, som tilsynelatende ikke har livets rett i et marked dominert av familievennlige Nintendo og apps til lommeruskpriser.
Hvem betaler hundrevis av kroner for spilling på farta, når konkurransen både er sterkere og billigere?
Ganske mange, innbiller jeg meg - dersom spillene er av rett type. Alt håp er nemlig ikke ute for Vita helt ennå.
Les vår test av Vita her.
Vita er en maskin som formelig dirrer av kraft, med en funksjonsliste som slår knockout på alle konkurrentene. Skjermen er stor og krystallklar, grepet godt og mulighetene mange.
Det gjelder bare å ikke forspille dem. Det dummeste Sony kan gjøre nå, er å forsøke å nå de samme brukerne som Apple og Nintendo har stålgrep om. Da kjemper de en tapt kamp.
Leksene vi lærte fra kampen mellom Nintendo DS og Sonys forrige håndholdte, PSP, var at barnefamilier omfavnet førstnevnte. Det er en trend som etter all sannsynlighet kommer til å fortsette når kampen nå står mellom Nintendo 3DS og Vita.
Siden sist er også en ny konkurrent kommet på banen. Med hundretusener av nærmest gratis spill tilgjengelig til iPhone og iPad, dingser de fleste allerede har med seg på farta, er det for mange nå helt uinteressant å skulle ha med en maskin som «bare spiller spill» i tillegg. Forståelig nok.
Hvor mye er det da igjen av kaka for Sony? Om løpet virkelig er så kjørt som enkelte hevder, ligger det bare smuler igjen etter kakefesten. Men det er da Vita må kjenne sin besøkelsestid, og invitere seg selv til en helt annen fest, der det både er festglade gjester og massevis av kake igjen.
Selv spiller jeg gjerne på både Nintendo 3DS, iPhone og iPad, der det er mulig å få dype, lange spillopplevelser og korte, intensive bussøkter. Men skal jeg være ærlig, blir det flest av de sistnevnte, først og fremst fordi det er så lite av det første.
Når jeg er utenfor hjemmet mitt, et sted der stuekonsollene og pc-en gjør jobben godt nok, hender det at jeg savner noen av de samme grandiose spillopplevelsene. Hvor mange timer orker du å spille «Angry Birds» på en lang flytur?
Jeg orker i hvert fall ikke mange.
Det er her jeg aner et tomrom i markedet som Sony nå har alle muligheter til å fylle, noe de strengt tatt forsøkte – og mislyktes med – med PSP.
Det var i sin tid en fantastisk maskin, akkurat slik Vita i dag også er det, men maskinen kom aldri helt til sin rett. Mangelen på spill som utnyttet plattformen til sitt fulle var påfallende. Folk la PSPen i skuffen – og glemte den.
I Vita har Sony et produkt som kan gi håndholdte spillopplevelser en ny betydning, noe både de og spillutviklere bør ta på alvor. Gir de oss et rikt utvalg av gode, omfattende kvalitetsspill, kan maskinen bli noe man må ha.
Foreløpig er ikke disse spillene kommet, men sånn er det alltid ved lanseringer.
Men om de ikke er her ennå, må vi få vite om – og når – de kommer. En av de største egenskapene til Vita, er nemlig framtidsmulighetene. Vet vi at utviklerne kommer med sikre monsterhits, og ikke utvannede småspill, våger vi også å kjøpe maskinen.
Når det gjerne tar et minutt eller to bare å starte opp et spill på Vita, sier det seg selv av maskinen ikke egner seg for økter med casualspill som bare skal vare i et par-tre minutter. Dette gjør folk allerede mer enn godt nok på mobiltelefonene sine, som også håndterer alt av sosiale medier, musikkavspilling, geotjenester og mer til langt bedre enn det Vita noen gang kan skilte med.
Det jeg og mange med meg vil ha, er håndholdte spill som kan trekke oss langt inn i omfattende spillverdener, akkurat på samme måte som på stasjonære maskiner.
Spillopplevelsene må ikke nødvendigvis skaleres ned bare fordi skjermen er mindre, de må bare tilpasses størrelsen på en smart måte.
Små spill kan også være store, og det er akkurat det Vita nå trenger - ikke mobilaktige spill, ikke barnespill, men voksne opplevelser (ikke nødvendigvis bare for voksne). Dette må gjerne også være sære, små nedlastbare spill tilgjengelig via PSN-tjenesten, så lenge de er laget av flinke folk.
Jeg vil ikke ha utvannede versjoner av storspillene, halvfabrikata som er hasteprodusert «bare for å ha noe på håndholdt også».
Allerede fra start ser vi at «Uncharted»-spillet til Vita er laget av et annet spillstudio enn de som lager «de store «Uncharted»-spillene», en skummel trend om den skal fortsette.
Kanskje er det ønsketekning, men bygges spillstallen opp med kvalitetsspill av ypperste klasse, skal du se at kjøperne følger etter. Så enkelt er det faktisk.
En spillmaskin kan være så super den bare vil, men er ikke verdt noe uten selve spillene. Kommer disse spillene, kan vi kanskje raskt tilgi Sony for den høye Vita-prisen, den tåpelige løsningen med dyre, proprietære minnekort og mangel på intern lagring.
Problemet nå er bare at mange, både utviklere og kjøpere, sitter på gjerdet. Folk tør ikke kjøpe en Vita før de er garantert at den også har, eller kommer til å ha, spillene de ønsker. Og kjøper ikke folk maskinen, tør heller ikke utviklerne å satse penger på å utvikle de store spillopplevelsene maskinen sårt trenger.
Heri ligger vel Sonys aller største utfordring – og derfor bør de så raskt som mulig annonsere hvilke ess de har i ermet for konsollen. Noe de forhåpentligvis har.
Om vi derimot opplever at utviklerne faller fra og ikke tør å satse på maskinen, gir det grobunn for frykten for at Vita kan være dead on arrival. Det siste vi trenger nå, er nok en PlayStation-håndholdt som opptar mer plass i skuffen.
Les våre anmeldelser av Vita-lanseringsspill:
«Uncharted: Golden Abyss».
«ModNation Racers: Road Trip».
«Wipeout 2048».
«FIFA Football».
«Escape Plan».
«Virtua Tennis 4: World Tour Edition».
FOTO (hovedbilde): Christian Roth Christensen / Dagbladet.
