Av Jørgen Kirksæther, spillforsker. Kronikkforfatteren arbeider til daglig som rådgiver ved Universitetet i Oslo.
PressFire publiserte den 5. januar en kronikk fra Kvinnefronten, hvor det argumenteres for at norske butikkjeder ikke skal selge spillet «Grand Theft Auto V».
For et medium som fortsatt sliter med å bli betraktet som et fullverdig kulturuttrykk på linje med film, musikk og litteratur, er dette i utgangspunktet et steg i riktig retning. Det er en forutsetning for å kunne tas opp i det gode kulturselskap at ens innhold skal debatteres.
Men for selve debatten er kronikken dessverre et tilbakeskritt.
Utgangspunktet for Kvinnefrontens ønske er en lignende aksjon i Australia, hvor en gruppe kvinner utsatt for seksuelle overgrep har oppfordret til og fått gjennomslag for en salgsstopp hos kjedene Kmart og Target.
Det argumenteres med at disse kvinnene retraumatiseres ved at de vet om at man i spillet kan styre spillkarakterer som enten kjøper sextjenester og/eller tar livet av prostituerte.
At allerede traumatiserte kvinner vil kunne oppleve slike beskrivelser som en psykologisk dytt inn i gamle minner er selvsagt svært beklagelig og kan for de det gjelder være en stor belastning. Posttraumatiske stresslidelser er reelle og vanskelige, og gir de som lider av dem store påkjenninger i dagliglivet.
Dette til tross, det som betegnes som «triggere» for stressreaksjonene kan i dette tilfellet svært enkelt unngås. «GTA V» er ikke en nyhetskanal eller en kringkastet underholdningssending, det er et spill man aktivt må oppsøke.
Konsekvensen av å skulle ta hensyn til den australske aksjonens kjerne, at det er nok at kvinnene vet om at spillet finnes for at et kulturprodukt skal stoppes, er så omfattende og vidtrekkende at den faller på sin egen urimelighet.
Da gjenstår argumentet om at spillet kan føre til seksualisert vold. Selv om det opplyses at sjansene er små for at man gjennom å spille spillet skal påvirkes til å utøve vold mot kvinner, fremheves det at de fleste dømt for voldtekt har brukt voldsporno. Hvis vi legger en diskusjon om høner og egg og korrelasjon kontra kausalitet til side, er argumentet likevel fundert på leirgrunn.
Det er i første rekke to forhold som får Kvinnefrontens kronikk til å vakle. Det første er forskningsresultatene de bruker som underlag for holdningen sin. Til tross for at studien det refereres til[1], forfattet av Craig Anderson, på overflaten kan synes som en omfattende undersøkelse (en «meta-studie») har den etter publiseringen blitt kritisert som for grunn, for tynn og basert på ikke sammenlignbare resultater.
Dette er grundigst gjort av Andersons fagfelle, Chris Ferguson ved Texas A&M International University[2].
Det er i tillegg publisert en rekke undersøkelser som viser det motsatte, at spill og virkelig vold ikke kan kobles kausalt. Dette har ført til at direktøren i Andersons egen fagforening, American Psychology Association, uttalte at situasjonen i beste fall er uavklart og at «...other perspectives are emerging.»[3]
Resultatet av dette er at Anderson/Bushman-studien ikke kan brukes som argument for noe som helst. Å gjøre dette er å begå det som i akademiske kretser betegnes som «cherry-picking», at man velger de resultatene som stemmer med den holdningen man selv har og ser bort fra resten. Dette er for en vitenskapsperson utillatelig (det skjer dog dessverre fra tid til annen), mens det er direkte skremmende å gjøre det som grunnlag for en endring i samfunnet og en inngripen i fundamentale menneskerettigheter som ytrings- og informasjonfrihet, spesielt når forskningen selv brukes som argument.
Dernest, selv om forskningen det refereres til skulle være god – hvilket den, som vist over, ikke er – er den likevel ikke appliserbar på det Kvinnefronten snakker om: seksualisert vold og overgrep mot kvinner.
Den angjeldende forskningen dreier seg om aggresjon, hvilket nok er relatert til de nevnte overgrepene, men som samtidig ikke er det samme. Kvinnefronten argumenterer selv for at holdninger skaper vold, hvilket er noe annet enn aggressive tendenser eller økt aggresjon i bakkant av spilling.
Det er ikke slik at man kan plukke noe som ligner og så trekke en konklusjon på bakgrunn av det. Det er ikke slik vitenskap fungerer, og definitivt ikke vitenskap rundt kompliserte psykologiske prosesser.
Å så i etterkant av dette oppfordre til en økonomisk kulturboikott fremstår som noe forhastet.
For, det er dét Kvinnefronten ønsker. Forslaget om salgsstopp er en boikott. Dette er å hindre et kulturprodukt tilgang til markedet – en de facto økonomisk sensur. Hvis formålet er å gi forbrukeren makt over produsentene, ville det motsatte være mye mer virkningsfullt: å oppfordre til en kjøpsboikott. Å ta inn et spill og ikke få det solgt sender et mye sterkere signal enn at det bare forsvinner, både til produksjons- og salgsleddet. Men det vil Kvinnefronten altså ikke.
Og her er vi tilbake ved utgangspunktet, at spillmediet skal betraktes som et kulturprodukt på linje med alle andre, som bøker, film, musikk, teater. En løpende diskusjon om innholdet er både sunt og nødvendig.
Men man oppnår ikke det ved å legge svak forskning og urimelige argumenter til grunn. Da forsvinner debatten, den drukner i hånlatter og likegyldighet.
For det er nemlig slik at spillmediet har et problem med fremstillingen av ikke bare kvinner, men også menn. Det er godt mulig at dette ligger i mediets egenart, men mennesker generelt er i de fleste spill pappfigurer og klisjeer, uten spesielt mye kobling til det virkelige samfunnet.
Hva, om i det hele tatt, dette har å si for oss, er en nødvendig diskusjon, en diskusjon altfor viktig til å bli sauset bort i slagord og ryggmargsreflekser. Noen av oss har ført den og jobbet med den i mange år, og vi kommer til å fortsette.
HAR DU NOE PÅ HJERTET? Send oss gjerne en kronikk eller et debattinnlegg! [email protected]
