(PressFire.no): I «Drømmefall Kapitler - Bok 1: Reborn» oppsummerte Zoë Castillo oppdraget sitt slik: - Dra, finn nøkkelen, lås opp døra, husk alt, redd verden, skriv historien, kom tilbake for epilogen.
Etter «Bok 2: Rebels» er vi fremdeles ikke særlig lenger enn punkt to. Heldigvis betyr ikke det at det har stått stille i verken hypermoderne Europolis eller tidligere magiske Marcuria.
Problemet er bare at det er nær sagt umulig å spille til tider.
Spilletid versus tid brukt i spillet
Oslostudioet Red Thread Games har lovet oss cirka seks timer spilletid i «Bok 2: Rebels», og det slår meg som et rimelig estimat. Likevel brukte jeg ti-elleve timer på første gjennomgang, og det var ikke fordi jeg satt fast i noen finurlige gåter eller brukte timer på å utforske verdenen.
Figuren min ble sittende fast, og jeg måtte starte fra et tidligere lagringspunkt rundt tyve ganger.
Varierende bildefrekvens førte noen ganger til så drøy hakking at figuren min ble kastet inn i en vegg, under en trapp eller bak en benk jeg ikke kunne komme meg løs fra, og jeg måtte starte spillet fra et tidligere lagringspunkt.
Flere ganger befant jeg meg plutselig to meter over bakken, og om jeg ikke fant en trapp å krasje med, måtte jeg starte fra et tidligere lagringspunkt.
Et par ganger frøs skjermen min, og når jeg startet spillet på nytt, ble jeg sendt tilbake til et tidligere lagringspunkt.
Plutselig forsvant figuren jeg skulle følge etter til et sted, og gjett hva? Jeg måtte starte spillet fra et tidligere lagringspunkt.
Når det først skjer noe, skjer det masse
Det største problemet med «Bok 1» var at historien aldri kom skikkelig i gang. Nå har den endelig begynt å rulle.
Kian våkner hos en gjeng rebeller etter den heseblesende flukten fra fengselet. Med sin nye omgangskrets vender han nesen mot Marcuria, hvor vi blant annet finner forrædere, foreldreløse, rasister, og en mystisk rødhåret frøken.
Figurgalleriet er så variert at jeg kan love deg at du finner minst én figur du vil trykke mot brystet.
Hos Zoë i Europolis er det fremdeles temmelig anstrengt politisk stemning. Det er innført portforbud, og i gatene svermer det med sikkerhetsvakter fra Eye in the Sky.
Vi gjør fremdeles gjengse ting som å krangle med kjæresten og besøke psykologen, men det er her ting tar seg opp.
Jeg vil ikke ødelegge historien for dere som ikke har spilt det enda, så la oss bare si at valgene man tar i «Bok 2» er av typen som gjør at du vil starte på nytt igjen så fort du er ferdig med første gjennomspilling.
Valgene dine har konsekvenser
Det hamres inn med slegge og du mates med teskje. Store hvite bokstaver fyller skjermen for å si at denne figuren vil huske ditt og datt, denne handlingen vil ha konsekvenser, forholdet ditt med denne figuren er endret, og så videre.
Det er fremdeles like irriterende som i «Bok 1», men i «Bok 2» er valgene mer enn «rett eller galt», «slem eller snill», «husk eller glem»
Måten du velger å løse problemene dine på påvirker både historiens gang og forholdet til dem rundt deg. Torturerer du fangene dine? Dreper du dem når du har fått det du vil ha? Eller truer du bare, og tar sjansen på å gjøre en spion av offeret ditt?
Det ikke store utfordringer i oppgavene du skal løse i «Bok 2». Men de er til tider oppfinnsomme.
For eksempel skal du lyve deg inn på et klanmøte og bokstavelig talt snuse ut en forræder blant de kjortelkledde. Om du fant riktig person i mylderet finner du ikke ut før du er hjemme igjen.
Ikke diskriminer kameraten min
Spillet kommer med mange fine poenger rundt temaer som rase, seksualitet og aksept. Jeg setter for eksempel pris på at det ikke blir sett på som en stor greie at to jenter kanskje er kjærester.
Man kan også dra en parallell mellom forfølgelsen av magiske raser i Marcuria og det som foregår og har foregått i vår egen verden. Spesielt når gjengen som hater magikere holder hemmelige møter iført matchende kjortler med spisse hetter...
Men når den bedårende, foreldreløse guttungen får seg en verbal ørtæv fordi han sier at hans mørkeblå hud er kjipere enn gudenes lyseblå hud, føles det fort litt påtvungent.
Et skall av en by
Europolis virket stort og utrolig detaljert i «Bok 1».
Nå er det portforbud og mye politi i gatene, men i praksis betyr det bare færre mennesker og flere sperringer, noe som gjør at byen virker livløs. Demonstrantene står helt stille i klynger, og utover at gategitaristen Egil Olsen har blitt flyttet litt på er det meste likt som da vi besøkte Europolis for et par måneder siden.
Som en ekte gatemusikant fra Karl Johan spiller han til og med de samme tre låtene.
Bygningene er like lokkende ... og lukkede som sist. Jeg vil se hva som som foregår inne i House of Dreams! Eller høre mer av den fantastiske musikken som lekker fra The White Swallow! Jeg vil drikke en «iced coca-chai» på Seraph Kavarna!
Zoë har tross alt fri fra jobben i dag!
Zoë kommer med de samme tørre kommentarene om de forskjellige tingene som finnes byen, og de samme, kjipe unnskyldningene for hvorfor hun ikke kan ta seg en kaffe eller en svingom på baren.
Det står ikke bedre til i Marcuria. Der kan du heller ikke gå inn på steder som ikke er høyst nødvendig for historien, og om du prøver å gå utenfor stien er det nesten helt sikkert at du setter deg fast i en sprekk mellom to hus eller en trappeoppgang som leder til en låst dør.
Kian kommer ikke engang med en dårlig unnskyldning for hvorfor han ikke kan gå inn.
Den som venter på noe godt
Jeg er mye mer positivt innstilt til neste bok i «Drømmefall»-serien enn jeg var til denne. Jeg gleder meg til å se hvordan det går med de involverte i det politiske dramaet som utspiller seg i Europolis, og jeg er spent på hvordan rebellene i Marcuria klarer seg.
Det er en stilig historie med interessante figurer her, så det er kjedelig at områdene speiler forgjengeren «Drømmefall – Den lengste reisen» som kom ut for ni år siden.
Det verste er likevel at spillet oppleves som ødelagt selv med lave innstillinger på en stasjonær datamaskin.
Nå skal det sies at jeg spilte bok 1 på nytt for litt siden, og optimaliseringen var merkbart bedre. Forhåpentligvis kommer det en lignende oppdatering til bok 2 om ikke lenge, og den verste hakkingen forsvinner.
NB! Den andre av fem «Drømmefall Kapitler»-episoder er nå lansert til pc, Mac og Linux. Senere er det også forskuttert en PlayStation 4-versjon – og antydet samtidig at flere plattformer kan følge etter.
Vi gir ikke lenger karakterer til frittstående episoder av denne typen, men oppsummerer først når siste del er lansert. Skjermbildene i denne saken har vi selv tatt.