(PressFire.no): I seneste episode av «Drømmefall Kapitler» skjer det store ting, og områdene er mer spennende og levende enn noensinne.
Dessverre er den vel så preget av pikseljakt og filmsnutter.
Det har gått en måned siden hendelsene i «Bok 2». Kian jobber fremdeles med rebellene i Marcuria, mens Zoë er tilbake i leiligheten sin i Propast etter den dramatiske avslutningen på forrige bok.
Tilbake til røttene
Forløperen «Den Lengste Reisen» var et pek-og-klikk i 2D, det er ikke uvanlig at du må saumfare skjermen med pekeren for å finne hva som kan klikkes på i slike spill. Det kalles pikseljakt, og mens det kan være irriterende nok i 2D, er det håpløst i 3D.
«Bok 3» åpner med at du styrer den nå noe eldre Saga, og skal rydde opp tegningene dine etter deg. Det er et par-tre stykker som krever at du ser dem fra rett sted, i akkurat rett vinkel. Det gjør at du lett går over i støvsugermodus.
Når alt du vil er å bli ferdig med disse tegningene, og derfor klikker på alt som klikkes kan, blir det irriterende at Saga plukker en hatt og etterligner faren sin for femte gang. Det er synd, for Saga er en veldig sjarmerende figur, med en like sjarmerende stemmeskuespiller.
I tillegg til pikseljakten etter riktige gjenstander, er enkelte gåter ulogiske eller vanskelige å forstå før etter at du har gjennomført dem. Ofte ved å prøve og feile meningsløst.
Gamle fans av serien kan kanskje sette pris på at ingen gåter er på nivå med «andejakten» i «Den Lengste Reisen», men jeg fant mange av utfordringene i denne episoden frustrerende.
At gjenstander er vanskelig å klikke på, og at gåtene har en tendens til å være ulogiske, er en frustrerende kombinasjon. Men at du må sitte og se på uendelige mellomsekvenser som ofte bare bare består av dialog du ikke kan påvirke, er enda mer irriterende.
Snakke litt til deg
I «Bok 1» kom ikke historien skikkelig i gang, mens det tok seg opp i «Bok 2».
I «Bok 3» er det nesten for mye av det gode. Det føles som om mange tråder nå skal nøstes opp, og at Red Thread Games har bestemt seg for at filmsnutter hvor to figurer snakker med hverandre er den beste måten å gjøre det på.
Spillverdens versjon av «show, don’t tell» er «play, don't show». I «Bok 3» er det dessverre for mye som fortelles i stedet for å vises og spilles.
På et punkt som burde vært et slags klimaks snakker Kian med en forsker om det som foregår med de rare rørene i Marcuria. Du får vite alt ved et ti minutter langt klipp av de to som snakker, hvor du som spiller ikke kan påvirke noe som helst.
De blir avbrutt av en tredje person, så følger nye fire minutter med dialog du ikke kan gjøre noe med. Ja, jeg tok tiden.
Flyter som en drøm i en mer levende by
I «Bok 2: Rebels» hadde jeg store problemer med hakking og at figuren min satte seg fast mellom vegger eller plutselig befant seg to meter over bakken.
Disse problemene er borte i «Bok 3: Realms».
Bildefrekvensen er riktignok ganske lav, men den er jevn.
Det er kveld i Marcuria i brorparten av «Bok 3», og Kian stusser over at det er få mennesker ute i gatene. Paradoksalt nok får dette byen til å virke mer levende.
Færre mennesker står i samme posisjon unaturlig lenge. De er erstattet med en sjarmerende gjeng av ulike dyr som leker og beiter rundt omkring. Det er også lenger mellom gjenstandene som trigger de samme replikkene om og om igjen.
Marcuria i dagslys er det gjort en mye bedre jobb med enn sist.
Andre gangen vi besøker byen i «Bok 3» er den fargerik som en fyrverkeri, og det er en fryd å utforske den på nytt. Gruppene med folk som står på gatene og snakker sammen virker ikke i nærheten av så kunstige som menneskeklyngene i Europolis fra forrige episode.
I Europolis er portforbudet tatt et hakk opp, og Zöe blir eskortert til forhåndsgodjente destinasjoner av en bot som peker vei. Men vi får se en del av byen som tidligere har vært utilgjengelig!
Utfordrer stereotyper
Figurgalleriet er fremdeles spennende og variert. Red Thread Games plukker opp tråden rundt problematikken rase og seksualitet fra «Bok 2», og utfordrer deg som spiller.
Det er mange som kommer til å reagere på dette, på godt og vondt.
Selv er jeg er imponert, og synes studioet har lykkes i å skape et knippe bunnsolide og interessante figurer. Og nei, jeg snakker ikke bare om den nye sveisen til Zoë.
Kjip ventepølse
Etter «Bok 2» gledet jeg meg til neste episode i serien, men etter «Bok 3» er jeg ikke like spent.
Historien er spennende og figurene interessante, men det er vanskelig å forsvare «Drømmefall kapitler» som et spill. Etter seks timer i første gjennomspilling, hvor brorparten av tiden gikk med på å se på dialog og knote med triggerpunktene til gjenstander, er det lite som tilsier at det ikke ville gjort seg bedre som en film eller bok.
Når jeg kan knote med mobilen under en filmsekvens i et kvarter uten at det får konsekvenser, blir det fort kjedelig. I tillegg er «Bok 3» den absolutt korteste episoden hittil.
Andre gjennomspilling tok i underkant av to og en halv time, og da lot jeg mye av den mer langdryge dialogen utspille seg.
Med tanke på figurutvikling og historie begynner «Drømmefall Kapitler» å se bedre ut, men alene står «Bok 3» svakt.
NB! Den tredje av fem «Drømmefall Kapitler»-episoder er nå lansert til pc, Mac og Linux. Senere er det også forskuttert en PlayStation 4-versjon – og antydet samtidig at flere plattformer kan følge etter.
Vi gir ikke lenger karakterer til frittstående episoder av denne typen, men oppsummerer først når siste del er lansert. Skjermbildene i denne saken har vi selv tatt.