(PressFire.no): Jeg har hatt et ambivalent forhold til konsollgigantenes forsøk på nyvinnende grensesnitt, helt siden Nintendo lanserte Wii med tilhørende WiiMotes i 2006.
Den gang – og hver gang etter – har nye utgivelser av fancy tryllestaver, bevegelsessensorer og magiske kamera framkalt sitrende forventning, fulgt av skuffelse og en stadig økende bitter skepsis.
Også i musikkspillsjangeren, der trommesett og gitarer ofte har hatt påklagelig kort levetid, har jeg følt meg bedratt; ikke bare for pengene, men for opplevelsen utstyret lover å formidle.
Kamerakloss
Heller ikke det «røde øye» som er Xbox Kinect har vært et unntak. Fram til nå har jeg stilt meg uforstående til hvorfor idéen om den svære kameraklossen i det hele tatt er gjenopptatt, langt mindre realisert.
Med «Fantasia: Music Evolved» finner jeg imidlertid tilbake til to svunne håp:
Et musikkspill der musikk og sterke følelser prioriteres foran læring, mestring og simulasjon, og et bevegelsesbasert spill som fungerer med slappe, ledige kroppsledd og improviserte bevegelser.
Mektig og magisk
Kjennere av de to filmene som spillet baserer seg på, «Fantasia» fra 1940 og «Fantasia 2000» fra 1999, vil kanskje ha en anelse om hva å forvente av dette spillet. Historien baserer seg på segmentet «The Sorcerers' Apprentice» fra begge filmene, som igjen er basert på Göethes romantiske dikt fra 1797 med samme (tyske) navn.
Mikke Mus går inn som lærling hos trollmannen Yen Sid, og, mens trollmannen sover, eksperimenterer han med magi som han etterhvert mister kontrollen over.
Halvt i rollen som silhuetten av en orkesterdirigent, halvt i rollen som trollmannslærling, står spilleren foran kamera og veiver med armene i takt med musikken.
Man skal dirigere, i den forstand at man peker og veiver i takt, men også i at man peker på de instrumentene man vil framheve foran andre.
I andre omgang skal spilleren dessuten remikse låtene, i en andre og tredje musikksjanger.
NB! Anmeldelsen fortsetter under videoen.
Slik ser og høres Bruno Mars’ «Locked Out of Heaven» ut i spillet, der du selv kan påvirke instrumentene som skal fremheves, remikse og så dele verket til slutt.
Følelsen av musikk
Musikk er med andre ord magi, og magisk føles det. Kanskje først og fremst på grunn av den sylskarpe sansen for å implementere følelsen av framføringen og opplevelsen musikk i musikkspill, som Harmonix er kjent for.
Jeg føler, idet jeg strekker armene i været på klimaks av en låt, at det er jeg som holder den vedvarende, hjerteskjærende tonen i gang ved magien i håndflaten. Det gjør jeg jo også, i den forstand at om jeg slipper den ned, vil tonen slutte.
Musikkutvalget er, i tråd med historien som spillet baserer seg på, storslagent majestetisk fra første stund.
Selv om spekteret er bredt – fra Bieber og Avicii til Queen og Elton John, og til Bach og Vivaldi – har de aller fleste låtene til felles en eksplosiv dramaturgi, der alt eskalerer og modellerer omtrent så langt det går, og litt til.
Samtidig er det rart å se hva som ikke er en del av katalogen i et Disneyspill om musikk. Ingen klassiske Disneylåter er presentert eller annonsert, og likeså skuffende gjelder det samme for «Star Wars», som jo nå er eid av Disney.
Teknisk vakkert
Likevel skal hatten av for den innsatsen og kunstneriske bragd som er lagt i å implementere hvert enkelt musikkstykke i spillet.
Nevnte mulighet for å sjonglere låter mellom stilarter er håndkomponert av en rekke artister og komponister, som altså har laget to remikser til hver av de 33 låtene som foreløpig er tilgjengelig.
I tillegg, enten man vil eller ikke, tvinges man til å selv spille små musikksnutter på artige, improvisasjonsvennlige verktøy, som blandes inn i låtene. Selv om disse forstyrrer og noen ganger ødelegger store mesterverk, utgjør de en artig illusjon av å selv besitte musikalske evner.
Den proffe miksingen er av ypperste håndverk. Tankene vandrer til forestillingen om at musikk bare er matematikk, og at den som forstår sammenhengen, enkelt vil kunne navigere hvor som helst i lydlandskapet og få det til å høres fett ut.
En klassisk symfoni blir en lydvegg i gammel 8-bitstil, eller «Bohemian Rapsody» får strykekvartett eller bongotromme.
Noen ganger blir resultatet nydelig, selv om jeg oftest ønsker meg tilbake til det originale, og aller helst det symfoniske.
Kinect er GØY
Den aller største overraskelsen er, som nevnt, at Kinect for første gang leverer en opplevelse som flyter bedre enn alle tidligere kjente bevegelseskontroller fra Sony, Nintendo eller Microsoft.
Dessuten, til forskjell fra for eksempel dansespill som «Dance Dance Revolution» og «Just Dance», føler jeg i «Fantasia» at jeg kan følge mønsteret på skjermen på min egen måte.
Vil jeg se ut som eksentrisk dirigent eller trollmann, hoppe, sprette, danse og peke på vilt forskjellige måter, tar Kinect forbehold, måler bevegelsene med uovertruffen teknisk presisjon, og gir poeng så lenge jeg gjør det som kreves av meg for å score poeng.
Resultatet blir at man i stedet for å danse etter et manus som må læres, blir stående og leke gjennom hver sang, uten å føle trangen til å huske bevegelsene til neste gang.
«Fantasia» er et bedre partyspill enn «Guitar Hero» og «Rock Band» fordi hvem som helst kan kastes inn i det, og få det til. Er man flink, kan man spille en vanskelig sang. Det vil dessuten se ganske heftig ut.
Vil man spille med to spillere, håndhilser man foran kamera. Det kan bli trangt i bildet, men intimgrenser er til for å brytes. Om man er mange, er det 60 prosent så gøy å være publikum, og ta inn over seg hvordan en selv må se ut, når spillet fanger en inn, og man glemmer å tenke på hvordan man ser ut.
I selvforglemmelsens navn, og for en helt ny måte å oppleve musikk, er «Fantasia: Music Evolved» et røverkjøp.
NB! Spillet er lansert til Xbox One og Xbox 360.
