(PressFire.no): General Cai er en av de første rollefigurene du får leke med i «Defense Grid 2». Hun er en av mange du kan benytte deg av underveis i oppdragene.
Cai sjefer over satellitten som henger over slagmarken – et av verktøyene du kan bruke til å slå tilbake invasjonen som renner over dørterskelen din.
I hennes tilfelle kan du benytte deg av et laserangrep som rydder opp og gir deg pusterom om det skulle bli for trangt mellom alle forsvarskanonene dine.
Labyrint
Grunnen til at jeg hater angrepsmuligheten hun gir meg, er at det representerer en slags kroppsliggjøring av den uerfarne spilleren som ikke klarer å utnytte de sedvanlige forsvarsmekanismene, og som heller blir tvunget til å ringe mamma så fort omstendighetene forverrer seg.
Må du først ty til dette hjelpemidlet, er det av desperasjon. Og det betyr at du har brister i forsvaret ditt som bør tettes før eller senere.
Du skal tross alt konstruere et forsvar som tar høyde for alt det fienden kan kaste på deg.
Og siden invasjonen kun eskalerer for hver bølge med slemminger som skyves ut på slagmarken, betyr dette at du før eller siden kommer til å få seriøse problemer.
Labyrinten du setter sammen av tårn skal ikke bare flikke løs på inntrengerne til de faller død om. De skal også styre ruten deres, og få dem til å ta så mange omveier før de når kjernen av basen din. Hårfine marginer holder ikke i lengden – spesielt ikke når fienden faktisk når innerst i basen din og stjeler med seg verdifulle energikuber.
Da er det bare snakk om tid før disse går som staffetpinner gjennom strømmen av slemminger, etter som gamle faller om og nye renner inn.
Bygg i flere etasjer
Idéen er å se på alle forsvarsmekanismene dine som et maskineri. Alle delene skal spille på lag, og alt skal finjusteres.
Det skal sitte så godt fastskrudd at du kan ta deg et toalettbesøk uten å trykke på pauseknappen.
Finner du en brist er dette som regel en god anledning til å starte på nytt.
Som for eksempel når de raskeste fiendene bare racer forbi kanonene dine uten at de får snudd seg. Eller når fiender med energiskjold spaserer rett gjennom flammekasterne dine.
Da er det på tide å revidere planene. Oppgradere maskingeværene dine ett hakk. Sette opp en serie med Tesla-tårn. Introdusere slemmingene til en omvei som snor seg rundt dem.
Her gir spillet deg en bråte med hjelpemidler som forenkler denne prosessen. Du kan blant annet spole tilbake til tidligere tidspunkt i spillet, eller kartlegge distribusjonen av ødeleggelse på tvers av forsvaret ditt, så du enklere kan identifisere svake ledd.
Utviklerne vet nøyaktig hva de skal servere deg av knapper og funksjoner til å holde de små grå i arbeid. Ikke at det er alt for mye nytt siden sist. Du kan tilpasse tårn og spesialangrep i forkant av invasjonen, ettersom hvordan du vil fokusere kampene dine.
Men utenom det forblir kjernen av spillet helt identisk. Det vil si, et strategispill som handler om å dandere en slagmark med fargerike kanontårn – noen ganger oppå hverandre, i tilfellet til «Defense Grid 2»!
Utviklerne får i det minste mye ut av omgivelsene sine, som plutselig har blitt mer dynamiske og kan endre seg underveis i kampen. Dessuten har de en del tilnærminger til designet av hvert nivå som leker litt med synergier.
Utnytt flaskehalsene
Noen ganger er ruten til fiendene dine fastsatt, og slanger seg langs et fåtall med forsvarsposisjoner. I disse tilfellene er det viktig å utnytte hver eneste kvadratmeter, angrepsradius og oppgraderingsmulighet du har tilgjengelig.
Andre nivåer er store, åpne arealer, hvor du står fritt til å bygge som du selv vil.
Disse er ofte de morsomste å spille, men også de vanskeligste å mestre takket være det uendelige antallet med alternativer og tilnærmingene du kan ta. Du må mer eller mindre asfaltere veien slemmingene tar på egen hånd, og passe på å utnytte så mange flaskehalser som mulig.
Sistnevnte er så å si det stikk motsatte problemet til klaustrofobien du møter i det fantastiske «Space Run».
«Defense Grid 2» har som sagt ikke så alt for mange nyvinninger siden forrige gang, om du spilte det første spillet. Men det gjør egentlig ingen verdens ting, når det er såpass mange knapper å trykke på, såpass mange moduser og varierte innfallsvinkler til hvert nivå som her.
Lista er lang, særlig hvis du teller med de hvor flere spillere går sammen om å kjempe med eller imot hverandre. Spillet i sin helhet er muligens ikke like hardtslående som det første i serien. Men med et såpass solid og håndfast grep rundt sjangeren, er det utrolig vanskelig å savne noe når du sitter der og trykker og ser spetakkelet utfolder seg.
NB! Spillet er lansert til Windows, Linux og Mac, pluss PlayStation 4 og Xbox One.
