(PressFire.no): Sjansen er stor for at du ikke har hørt så innmari mye om «Bound by Flame».
Til å være et actionrollespill som slippes til både PC og nestegenerasjonskonsoller, har spillet fått bemerkelsesverdig lite PR og presse i forkant av lansering.
Forklaringen er imidlertid enkel: Det er laget av den lille franske utvikleren Spider, som sannsynligvis ikke har hatt kapital til å påkoste seg det sirkuset av «flash»-annonser og utsmykka pressemeldinger som vi er vant med fra de store aktørene. Av den grunn er også «Bound by Flame» et spill med potensial til å ta oss helt på sengekanten – spesielt de rollespillsultne konsolleierne som har ventet lenge på noe fantastisk og dialogdrevet å sette klørne i.
Dessverre blir bare deler av dette potensialet oppfylt.
Beksvart fantasi
Sjangeren «dark fantasy» har nok blitt mest kjent etter at George R.R. Martins «Game of Thrones»-epos tok fullstendig av for noen år tilbake, og det skal ikke mye til for å klemme «Bound by Flame» inn i den samme rammen.
Spillet er satt til et univers herjet av udøde og deres iskonger, og historien fortelles fra perspektivet til den moralsk løsslupne leiemorderen Vulcan.
Når et ritual går skeis, blir Vulcan besatt av en demon, og han eller hun (basert på hvilket kjønn man velger) må kjempe en gradvis hardere kamp for sin egen fysiske integritet. Kjernen i spillet er dermed et forsøk på å gjøre valget om å gi etter for demonen eller bevare sin menneskelighet til et slags altomfattende dilemma.
Akkurat dette dilemmaet funker dårlig når det tidlig etableres at de demoniske ildkreftene gjør deg sterkere og mer habil i kamp, uten å si noe om fordelene ved det motsatte. Om det finnes noen.
Det blir dessuten fort ganske tydelig at vi har å gjøre med en lavbudsjettsproduksjon når stemmeskuespillerne, totalt uten innlevelse og engasjement, tar til orde i pratesekvensene.
Også et svakt skrevet manus utpreger seg fra tid til annen, som når hovedpersonen for første gang møter på en skapning kun bestående av en åpen kjeft på langs.
Her presterer J-Law, som jeg valgte å kalle helten min, å lire av seg kommentaren «that creature looks like a giant… well, something». Den datastyrte følgesvennen følger derpå opp med et helt unødvendig «I get the picture».
Jepp, vi skjønner tegninga. Topp dette med en del kleine «bryt-ned-den-fjerde-veggen»-øyeblikk, og man må legge godviljen til for å svelge pillen uten å kveles. Bedre blir det ikke av at J-Law til stadighet oppfører seg som en vulgær bølle mot alle hun treffer, der f-ordet ofte sitter løsere enn strengt talt nødvendig. Det hadde vært greit å kunne innta rollen som en person med mer enn ett personlighetstrekk.
Velfungerende mekanikker
Men de basale rollespillmekanikkene er heldigvis helstøpte, og det hender følgelig at all svadaen ved flere anledninger havner i bakgrunnen.
Her er gode tilpasningsmuligheter som lar spilleren oppgradere hvert enkelt våpen med innsamlede ressurser fra skattekister og plunder i omgivelsene.
Hver oppgradering endrer dessuten små detaljer i utseendet på det respektive våpenet, så vel som egenskapene. Dette gjelder også rustningene. Det er åpenbart nedlagt mye kjærlighet i denne delen av spillet.
Videre kan erfaringspoeng svis av på tre forskjellige ferdighetstrær («skill trees»), kalt Kriger, Speider og Pyromancer. En separat meny med egen poengpott tilbyr mer generelle ferdigheter, som for eksempel økt sjanse for å finne sjeldne skatter i omgivelsene.
Et simpelt crafting-system kutter dessuten den sedvanlige kjøpmannen som distribusjonsledd, slik at man til enhver tid har mulighet til å mekke seg helse- og magidrikker (vel å merke kan våpen og utrustning fortsatt kjøpes på utvalgte steder). Alt dette bidrar til å holde progresjonen i «Bound by Flame» frisk og flytende, for ikke å nevne organisk. Følelsen av å gestalte sin helt egne, unike figur er fremtredende – og sårt tiltrengt når replikkene hans/hennes er såpass stive som de er.
Og enda viktigere: Det er gøy å slåss.
Tøft, men rettferdig
Kampsystemet tar utgangspunkt i et tannhjul som sakker ned spillet midlertidig, slik som i «Dragon Age» eller «Mass Effect». Her finner man de magiske evnene, altså demonkreftene, og et par kommandoer for den datastyrte følgesvennen. Denne følgesvennen er alltid én i tallet, men kan utskiftes fortløpende basert på de valgene du tar (mer om de senere).
Resten av kampsystemet baserer seg på timing og kontring med forsvarsknappen, samt riktig bruk av lette og tunge angrep. Regelmessig veksling mellom en tung og lett kampstil er påkrevd, med henholdsvis langsverd og doble dolker. Dette bidrar til å krydre kampene, men hever også terskelen.
Vanskelighetsgraden er nemlig høy - men ikke urettferdig. Strategisk forsvarlig bruk av utstyr, magi og kampstil er som regel et krav for å lykkes, såfremt man er tålmodig nok til å gi det et par to-tre-ti forsøk.
Amoralsk relativisme
Som mange av de vestlige rollespillene de siste åra, har også «Bound by Flame» følt seg pliktet til å lefle i moralske problemstillinger. Nå er for så vidt ikke alle problemstillingene av moralsk art, men mer som nøytrale alternativer, uten at dette makter å gre over de som faktisk er det.
Jeg har ingen gode eksempler på spill som virkelig har latt spilleren føle konsekvensene av de «moralske» valgene sine, men det er en annen historie. Som nevnt innledningsvis opererer «Bound by Flame» med slett manusarbeid, og når man ikke engang bryr seg om hovedpersonen, sier det seg selv at man heller ikke bryr seg om noen av de andre figurene.
Stilt overfor et valg der den ene må ofres til fordel for den andre, koker den evinnelige moralen ned til hvorvidt man ønsker den eller den egenskapen. Å la det moralske kompasset styre veivalgene dine blir dermed en ulempe, siden valget om hvem man ønsker ved sin side nødvendigvis kalkuleres ut fra vedkommendes nytteverdi i kamp.
Har du utelukkende fokusert på Kriger-delen av ferdighetstreet, vil du også velge en kompanjong med muligheten til å «heale» - på godt norsk. Å forvente noe annet fra spilleren blir bare hyklersk fra utviklerens side, som fra første øyeblikk gjør det tydelig at gjennomtenkt bruk av ferdigheter er alfa og omega.
Hvis moralen kun fungerer som et kamuflert strategisk valg, hvorfor ikke da like godt droppe den fullstendig?
For den garvede
«Bound by Flame» ender derfor opp med å sprike i flere retninger. På den ene siden er det snakk om en upolert lavbudsjettspakke med klart underbetalt stemmeskuespill og stive animasjoner, som rent teknisk hører hjemme på forrige generasjons konsoller (spillet er anmeldt på PS4).
På den andre siden er det snakk om et solid rollespill med rikelig av tilpasningsmuligheter, et godt kampsystem og organisk progresjon.
Jeg kan virke streng som ruller et såpass lavt antall øyne på terningen, men klarer ikke å rettferdiggjøre noe annet når historien engasjerer så lite som den gjør. Jo visst danner den overordna historien og estetikken et tilfredsstillende bakteppe for «Bound by Flame»-universet, men ned på replikknivå skjærer det som kritt mot tavle.
Garvede rollespillentusiaster er nok i stand til å se bort ifra enkelte hakk i plata, men for alle andre er det nok bedre å vente litt til.
Det kommer nok snart et rollespill som tar neste generasjon på alvor, skal dere se.
NB! Spillet er nå lansert til pc, PlayStation 3, PlayStation 4 (testet) og Xbox 360.
