(PressFire.no): Side om side med lutter strategilykke ligger en betydelig dose kjevegnissende frustrasjon og lurer.
For meg er det gjerne ikke de hjelpeløst dårlige spillene som er de mest frustrerende. Det er heller de som med enkle grep og litt forlenget utviklingstid kunne blitt pusset virkelig gode.
«Blackguards 2» gjør veldig mye veldig riktig, men lider også av flere betydelige svakheter som gjør det vanskelig å anbefale.
Bekmørkt
Eventyret starter imidlertid knallsterkt ved å etablere en interessant kvinnelig protagonist og et «Oldboy»-aktig hevnemotiv i det Cassia av Tanos våkner opp i ektemannens fangehull uten å ane hvorfor hun havnet der.
Med anslagsvis like deler edderkoppgift som blod i årene, heltene fra forgjengeren og en hær befolket med slavekraft og leiemordere, skal man etter å ha flyktet fra fengselet gradvis ta over ektemannens kongerike. Alt dette mens eskalerende galskap og nag sliter i Cassia.
Jepp, «Blackguards» er fortsatt en bekmørk serie, men det sjarmeres også tidlig med underholdende dialog og detaljert verdensbygging basert på det tyske rollespillsystemet «The Dark Eye».
Mellom slagene kan man småprate litt med seg selv og sine allierte rundt leirbålet, og avhøre fanger før man til slutt får besegle deres skjebner. Det virker som man er med på å forme interessante og betydningsfulle historier med sine valg, i alle fall innledningsvis.
Det er ikke fritt for at man føler seg litt som Daenerys Targaryen i sin egen lille «Game of Thrones»-aktige verden der man turer fram over verdenskartet. Historien i «Blackguards 2 setter tidlig klørne i meg.
Heksagonal dramatikk
Det samme gjør også de turbaserte slagene som utgjør brorparten av spillet. Heller enn å kjøre klart avgrensede runder bestemmes trekkenes rekkefølge av de ulike figurenes individuelle handlingspotensiale.
Ellers: Beveg deg en viss lengde om du vil utføre en handling, dobbelt så langt om du heller vil vente til neste runde – så langt så «XCOM».
Der et slikt oppsett lett kan framstå som ensformig, imponerer «Blackguards 2» imidlertid med et bredt spekter av scenarier. Utover å ta rotta på alt som rører på seg, introduseres også oppdrag hvor man må flykte fra overveldende odds mens man slenger feller og magi bak seg.
Andre fordrer at man tenker taktisk, bruker omgivelsene og tar ut spesifikke mål.
En stor bredde i enheter og ferdigheter, samt dynamiske og tettpakkede kart, gjør at det som på papiret ser ut som statiske og kjønnsløse affærer ofte oppleves som små historier om dristige offer mot overveldende odds. Det er også få ting som slår følelsen av å samle en horde fiender rundt en godt polstret dverg for å la helvetesild regne over hele gjengen.
Det er rett og slett godt å se hvordan sekskantede ruter og et begrenset antall handlingspoeng fortsatt kan kommunisere storslåtte drama.
En annen sentral del er det underliggende rollespillsystemet som tilfører karakterutviklingen store mengder utstyr og utviklingspotensial. Har man de rette tilbøyelighetene kan man sitte flerfoldige timer å sjonglere utstyr og erfaringspoeng til øynene renner. Det konstante tilfanget av fersk isenkram og potent magi er også en sterkt drivende faktor i kampanjens tidligste timer.
…helt til det hele havarerer
«Blackguards 2» er dessverre i skrivende stund et ustabilt spill, og hadde det lenge med å ofte krasje etter fullførte oppdrag – på en duggfrisk Windows-installasjon.
Nevnte jeg at det ikke går an å lagre underveis i oppdragene? Nevnte jeg at de lengre oppdragene kan drøye opp mot timen?
Føles som jeg er i helvete. Ctrl + Alt + Del har blitt en av mine nærmeste.
Dette er de groveste og sjeldneste eksemplene, men også noe jeg mistet flerfoldige timer progresjon på. Spillet preges også av en del smårusk hvor jeg ofte ble slengt flere menyer tilbake med korresponderende lasteskjermer. Ellers har det sneket seg inn noen skrivefeil, tilløp til svake oversettelser og ett tilfelle hvor spillkode hopper opp framfor dialogvalg.
Disse siste poengene er småplukk, men også symptomatisk for en utvikler i hastemodus.
Noen arkane kommandoer i Steam letter litt på trykket og utviklerne har også allerede sluppet en oppdatering som minsker frekvensen på krasjene – uten å fjerne de helt. At dette også var problemer mange opplevde i det første spillet i serien, gjør bare feilene enda mer forstemmende.
Dumme fiender i fugleperspektiv
Hadde dette vært spillets eneste problem kunne jeg glatt sett litt gjennom fingrene med det, men spillets kunstige intelligens preges også langt mer av å være kunstig enn den gjør av å være intelligent.
Om en fiende står på en smal bru vil resten av laget prøve å labbe rundt, selv om dette vil ta vesentlig lengre tid enn å køe. Taktiske ferdigheter er også ikke-eksisterende, da målvalgene deres virker mer preget av tilfeldigheter enn noe annet.
Jeg har flere ganger tatt fiendesoldater i å angripe mine falne kamerater – de som ligger på bakken uten å gjøre en flue fortred.
At man ikke kan få opp tempoet på fiendeanimasjonene ender også med å bli en svakhet, da spillet insisterer på å vise deg hver eneste langtekkelige bevegelse. Av og til kan dette være greit å få med seg, men i slag mot femti motstandere hvor få av disse ender opp med å spille noen særlig rolle ber jeg oftere til høyere makter om litt fortgang.
Er det hendelser du burde fått med deg kan du ta deg faen på at kameraet ikke har fått det med seg.
At en liten spillutvikler må gjøre økonomiserende valg har jeg ikke noe problem med, selvfølgelig, men da bør også spillets øvrige design kle disse begrensningene. Kan man ikke rotere eller zoome kameraet er gedigne trekroner og heisekraner i front en begredelig idé. Mye av disse småproblemene med oversikt kunne også glatt ha blitt omgått og tilgitt ved å hive inn et lite orienteringskart – men nei.
Fra forstemmende frustrasjon til traurig tidtrøyte
Mindre heldige er også et knippe sjefskamper som er pepret lett utover spillet. Disse preges gjerne av obskure mål, tilfeldigheter, uendelige horder med fiender og brå møter med døden som uforvarende kan ta knekken på deg på første andre og tredje gjennomgang av et nivå.
Her kreves det betydelige mengder prøving og feiling, samt store porsjoner flaks – alt dette helligbrøde i en sjanger hvor strategiske ferdigheter burde være nøkkelkompetansen.
En forholdsvis ikke-lineær oppdragsstruktur gjør at du kan takle disse når du vil, men spillet indikerer ofte at disse er langt enklere enn de faktisk er – noe som gjør det forlokkende å prøve seg for tidlig.
Du står fritt til å takle disse oppdragene senere, men da de ofte er punktum i lengre oppdragsrekker mister du gjerne opp mot en times framgang om du velger å snu nesen tilbake til leiren. Nevnte jeg at dette spillet elsker å sløse bort tiden din?
Akkurat her forbanner jeg spillet til samme edderkoppinfiserte kjellere hovedpersonen selv begynte sitt eventyr ifra. Men jeg fortsetter i jakten på nytt utstyr, for å konkludere en historie som startet sterkt for lenge siden og fordi jeg har blitt litt glad i disse folkene og dette universet – tross absolutt alt.
Med betydelige skudd for baugen ser jeg imidlertid spillet i et langt mørkere lys enn jeg gjorde innledningsvis. Historien flyter ut når spillet strekkes ut, og holder ikke godt nok på oppmerksomheten utover spillets drøye tyve timer. Den nevnte narrative kloa slakkes betraktelig og man finner ut at det man antok var interessante valg ikke leder noe særlig sted.
Når monotonien setter inn til tross den tidligere nevnte variasjonen, og når nær umulige oppdrag etterfølges av simple men tidkrevende formaliteter, er det en lei eim av middelmådighet som senker seg over et spill som startet overraskende sterkt.
«Blackguards 2» har stemningen og de fleste grunnelementene i orden, men snubler for ofte i tekniske feil og merkverdige designvalg.
Når alt flyter som det skal, føles dette som det beste turbaserte strategispillet jeg har spilt siden «XCOM: Enemy Unknown» (2012). Når spillet er på sitt aller verste bekymrer jeg meg for tidlig håravfall og hjerteinfarkt. At de forferdelige opplevelsene er i et klart mindretall blir da en mager trøst.
Med slipp kun knappe året etter det første spillet i serien – et spill som slet med flere av de samme problemene – er det tydelig at «Blackguards 2» hadde tjent på en betydelig lengre inkubasjonstid.
«Blackguards 2» er lansert til Windows og Mac.
