(PressFire.no): Ingen magi eller tilgivende lekenhet møter oss i livet som nybygger i det ukultiverte landskapet i by-byggerspillet «Banished».
Ingen små, tilfeldige hendelser, men til trøst flust av fatale katastrofer.
Ulykkelig død
Ingen barn leker rundt hushjørnene, med unntak av barn som i skjematisk forstand har status «playing», men som dét til tross ikke gjør annet enn å gå eller stå og se ut i lufta, for seinere å spise eller varme seg i huset sitt, eller dø av mangelen på én av de to siste.
Som regel dør de også gjerne dypt ulykkelige.
Eventuelt kan man kanskje finne glede i de potensielt sterke følelser man selv klarer å investere i sitt yrende bygdesamfunn, men samtidig forberede seg på dets undergang.
Verre enn virkeligheten
«Banished» er et spill nesten ribbet for farge, og aller helst for glede, annet enn for de velsignede få som mestrer det.
Vakre elver, grønne trær og et lykkebarometer med én til fem stjerner blir ikke annet enn fasiliteter for den kalde, matematiske kjernen som er en simulert økonimi så rå og ustabil at den kanskje kan sies å være enda tyngre, tristere, mer håpløs enn livet og overlevelsen i villmarka faktisk kan tenkes å være på ordentlig.
Dette spillet er så vanskelig at jeg må fraråde alle som leter etter en avslappet, hyggelig lekegrind å i det hele tatt tenke på å se en trailer eller kjøpe det, men heller pakke telt og kakao, og dra ut i marka på ekte.
Mannefall
«Banished» er mer enn noe annet et spill om dét å opparbeide og for enhver pris konservere ressurser – materiale til bygging, klær, ved og mat, like mye som menneskelig arbeidskraft, eller menneskenes liv og leven i seg selv.
Hvert liv er en uvurderlig ressurs, men samtidig en uunndragelig beleilighet. For mange folk betyr for lite mat, og hungersnød betyr altfor, altfor mange dødsfall før ubalansen gjevner seg ut igjen.
I et spesialisert samfunn der alle har sin avgjørende oppgave, alle er avhengige av alle og ingen overhodet ville klart seg aleine, er det altavgjørende at alle er varme om vinteren, allerhelst også lykkelige og velmedisinerte og dessuten tilført et variert kosthold og trygge kår for reproduksjon.
Faller én, faller ofte veldig mange, og faller mange, faller sannsynligvis nesten alle.
Viljen til å leve
Samtidig ligger en tydelig lidenskap bak spillet, slik det skriver seg inn i sjangeren; i et vakuum utvikler Luke Hodorowicz åpenbart gleder seg over å fylle.
I en så hardkokt økonomisk simulator som «Banished» baserer seg på, våkner viljen i meg til å vokse, spare og leve.
Delvis fordi alt i spillet – alt grensesnitt og alle verktøy, alle bygninger og muligheter – er tilgjengelig fra første stund.
Men også i fraværet av en fortalt historie, oppdrag og andre spesifikke utfordringer, finner jeg en gryende trang til nettop å bygge, styre bygda mi på mikronivå og kose meg med den langtekkelige, alltid så skjøre veksten.
Beinhard realisme
Grensesnittet i «Banished» er dypt og detaljert, og samtidig enkelt formidlet og fint å utforske.
Flere titalls forskjellige vinduer proppet til randen med ørsmå, detaljerte statistikker og kontroller lar seg åpne og lukke med ett eller to tastetrykk, og flyttes hvor som helst på skjermen.
I stedet for en forhåndsregissert progresjon drevet av opplåsbare bygninger og muligheter, opplæringssekvenser og tåpelige scenarioer, presenterer «Banished» en ren, formfast opplevelse for sjangerens veteraner.
Spillets grafiske og animerte smådetaljer kunne kanskje nytt godt av en god porsjon ekstra jåleri for å sjeleliggjøre samfunnet; gjøre det mer attraktivt for den som ønsker å beundre verket sitt mens det yrer og styrer i hårfin balanse. For mange er nettopp dette belønningen for mestring i denne typen spill: å lene seg tilbake, sakke ned på hastigheten og beundre skaperverket, kanskje til og med vise det fram til en kompis.
Likevel er ikke «Banished» et stygt spill. Det skriver seg inn i en estetisk tradisjon vi ikke så altfor ofte ser i disse fargeglade dager; en sjanger av beinhard realisme der tøff vanskelighetsgrad går hånd i hånd med de tunge, kjipe, og ofte grå realiteter spillet prøver å presentere.
Muligheten finnes selvfølgelig, som i andre sjangere, for at man i dette tilfelle kan ha dratt munnviken litt for langt ned, og dermed mister interessen til de aller fleste avslappede eskapister – meg selv ikke inkludert.
