(PressFire.no): «A Valley Without Wind 2» er et av de mest unike spillene du kommer til å spille i år.
Sannsynligvis er det et av de mest unike spillene du kommer til å spille noen gang, særlig hvis du verdsetter spill som klarer å mose sammen sjangere på betydningsfullt vis.
Forutsatt at du ikke spilte det første spillet i serien, da, som kanskje er enda mer eksperimentelt og skrudd enn oppfølgeren er.
Ved første øyekast virker «Valley 2» som et usammenhengende lappeteppe av konsepter. På mange måter er det også dét. Pressematerialet huker deg inn med bilder av et snodig plattformspill med en litt tilfeldig, nærmest amatørmessig sans for visuell eleganse.
Andre bilder viser deg et strategispill sett ovenfra med rutenett og små spillebrikker. Hva er egentlig greia?
Ut av ville helvete
Se for deg «Heroes of Might & Magic» eller «Conquest of Elysium», der du i utgangspunktet kontrollerer én spesifikk figur som representerer deg, men hvor du også må administrere en stadig voksende medlemsliste av soldater.
Reglene er forholdsvis enkle: Hvis du vil grave fram deler av det tåkebelagte kartet må du først besøke de respektive områdene personlig, komme deg gjennom en hinderløype av et plattformspill og til slutt knuse den infernalske tåkemaskinen ved målstreken.
Resten av det overordnede strategiske arbeidet utfører du ved å flytte rundt på alle arbeiderne og soldatene du har til disposisjon.
At du spiller som en magiker vil egentlig bare si at plattformsegmentet dreier seg om å mestre prosjektiler i forskjellige fasonger. Du får en forhåndsbestemt kolleksjon å leke med, alt ettersom hvilken magiklasse du underlegger deg. Alle følger i tillegg en gimmick – gjerne ved at de snor seg etter en forvrengt bane fra fingertuppene dine, og har et kaliber som dikterer hvorvidt skuddene dine er sterke nok til å knuse seg gjennom fiendens.
Det er ikke noe spesielt nytenkende med akkurat denne biten av spillet egentlig. Det er et plattformspill. Du beveger deg fra venstre til høyre; noen ganger fra topp til bunn. Det minner litt om en slags krysning av en «roguelike» og et oldschool skytespill. Det funker.
Det som imidlertid er spennende, er hvordan disse to fundamentalt forskjellige spillsjangrene påvirker hverandre.
Landeplage
Historien følger deg som medlem av den siste menneskelige bastionen igjen i landet. Du har akkurat infiltrert arméen til de infernalske demonene, noe som har gitt deg en diger fordel – du har blitt uovervinnelig.
Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, men i essensen er det verste som kan skje deg personlig at du blir sendt tilbake til soverommet ditt uten varige skader.
Ulempen med infiltrasjonen er at du akkurat har blitt avslørt av sjefsslemmingen selv, Demonaica, som nå kommer rasende etter deg – runde for runde – som en landeplage ut av ville helvete. Han raserer alt på sin vei, særlig det som har blitt berørt av motstandsbevegelsen du jobber for. Ingenting kan stoppe ham. Ikke soldatene dine. Ikke én gang deg.
Vel, ikke før du har kommet deg gjennom en smørbrødliste av personlige og strategiske gjøremål – fra å utvikle figuren din til et visst nivå, til å erobre spesifikke resurser på kartet.
Den største triumfen bak «Valley 2» er likevel hvordan det klarer å skape en dødelig, neglebitende spenning rundt det som essensielt er et stivt, turbasert strategispill.
Se for deg en økt med «Civilization», hvor du i stedet for å jobbe mot motstandere som spiller det samme spillet som deg kjemper mot en spredende kreft som flytter seg rundt på kartet. Ikke bare spiller den etter helt andre regler enn deg – den garanterer at sivilisasjonen din vil smuldre sammen om du ikke er superbevisst på hva du bruker hver og én runde på.
Umiddelbart, hektisk og stressende – tur for tur
I det ene øyeblikket tror du kanskje at den lille, avsidesliggende kolonien din er trygg. Du har en gård som produserer mat og holder troppene dine fornøyde, og en etterlatt fabrikk som lar deg produsere skrapmetall til videre utvikling.
På andre siden av kartet har du ikke produksjon gående, men prioriterer i stedet å sette soldatene dine til å rasere demoniske vegger og utbrede bebyggelse, slik at området blir noenlunde sikkert for videre ekspansjon.
Målet ditt? En robotikkfasilitet i det fjerne, hvor du håper å kunne hacke deg inn på en terminal for å sikre deg evnen til å dobbelthoppe i plattformsegmentene.
Men plutselig slår skrekkscenarioet til: Demonaica dukker opp gjennom en portal bak noen fjell ved kolonien din, og klarer i løpet av et par korte runder å ødelegge din eneste sikre kilde for resurser på kartet.
Resultatet er at du ikke klarer å fôre soldatene dine.
Moralen deres falmer. De mister evnen til å gjemme seg fra omstreifende monster. De dør ut. Du får ikke produsert resurser. Du mister tilgang til nye rekrutterer. Du får problemer med å opprettholde en bærekraftig infrastruktur – og plutselig dør motstandsbevegelsen. Game Over.
Du kan likevel puste rolig – det er verken så tilfeldig eller urettferdig som det høres ut. Spillet gjør alltid et stort poeng av å informere deg om reglene i spillet.
Du har med andre ord alltid full oversikt – om det så er over hvor landeplagen til enhver tid befinner seg, hvilke muligheter han har, og hvorvidt du står i fare for å måtte hamle opp med en av de ødeleggende naturkatastrofene hans.
Stillhet før stormen
Siden Demonaica er en såpass grunnleggende byggestein i «Valley 2» i tillegg til å være en generelt uunngåelig og skremmende fremtoning, går mye av strategispillet ut på å tyde bevegelsene hans, finte dem, og etablere et mønster for hvordan du skal holde operasjonen din gående ettersom infrastrukturen omsider raser.
Prioritetene dine vil endre seg hele tiden ettersom nye områder avdekkes. De overordnende målene er der selvsagt alltid, men du har også massevis med alternative digresjoner du kan jage etter, som midlertidig forsinker eller undertrykker landeplagen.
Bare her eksisterer det mye variasjon, med tanke på at kartet du spiller på gir deg vidt forskjellige strategiske mål å sjonglere med ettersom du starter nye spill. Startfasen bygger alltid spenning utrolig effektivt, siden du får et par runder på å orientere og organisere deg, før dørene til helvete smeller opp og sjefen kommer rasende ut.
Alt etter dette må du bare ta som det kommer, mens du prøver å tilvende deg ideen om tidspresset som hele tiden driver deg.
Jeg tror det jeg elsker mest med «Valley 2» er dette presset, siden det forvandler et spill som i utgangspunktet går i sneglefart til en opplevelse som føles umiddelbar og hektisk. Jeg kan ramse opp mengder av alternative spill i (omtrent) samme sjanger som aldri gir deg noe illusjon om at tiden går, på tross av at rundene i seg selv representerer et abstrakt tidsforløp.
Ofte blir det masse dødtid på grunn av det, siden du på toppen av det hele blir oppfostret til å forskanse og forsikre – før du eventuelt, kanskje, muligens vurderer å ekspandere landegrensene dine videre.
Du er som regel livredd for å miste det du har etablert, er poenget mitt – og det er en mentalitet som rett og slett ikke holder vann her. «Valley 2» handler om å overleve en pågående apokalypse.
Du har ikke denne formen for sikkerhetsnett og luksus tilgjengelig. Det handler kun om å forskyve det uunngåelige, redusere skadevirkninger til det minimale og holde blodløpet i sirkulasjon ettersom omstendighetene byr seg. Det er en kunst i seg selv.
Du har kanskje alle odds mot deg, men «A Valley Without Wind 2» blir ikke annet enn en langt mer spennende og interessant affære på grunn av det.
NB! «A Valley Without Wind 2» er lansert til Windows/Mac, og kan blant annet kjøpes fra Steam (cirka 70 kroner) eller utviklerens hjemmeside.
